Natt i småbarnsheimen

Kveldstimene i småbarnsheimen er hellig. Da sover alle små og de store kan utfolde sine kreative ideer eller bare lande blant myke sofaputer og bli der hele kvelden. Litt for ofte er jeg blant sistnevnte. Sofa og TV til jeg er så trøtt at jeg nesten ikke orker å tenke på å gå helt ut på badet og inn i sengen. Derfor blir jeg gjerne i sofaen enda litt lenger..

Så er det jo sånn at man som 4 barns mor blir nødt til å planlegge morgendagen. Klær skal legges frem, matpakker skal smøres og utstyr skal være klart. Helt sikkert mangler det noe når jeg litt over midnatt går halvsovende og finner fram sko og ytterklær. Obs.. her var det bare våte votter, og de vinterskoene ser ut som om de har vært gjennom et gjørmebad uten etterbehandling.

Så blir jeg gående, lettere stresset over at klokken jo blir alt for mye, å vaske, tørke, prøve å finne noe annet til klokken blir enda mer. Når jeg da en time senere endelig treffer puta... våkner babyen - selvfølgelig. Så er det bleieskift og amming før jeg endelig får lagt meg igjen lettere frustrert over at klokken i dag igjen nærmer seg 02.00...

Så når jeg endelig lukker øynene hører man tassende føtter. Merkelig nok virker det som om mine små frøkner våkner mye lettere når det endelig er helt stille i huset. Det er da all logikk og pedagogikk sier at man skal stå opp og følge den lille frøkna inn i sin egen seng igjen. Men nei - det er mamma alt for trøtt til det. Kom her du lille venn - nå skal det soves! Og da er det kanskje ikke så rart at sengen vår ser slik ut når morgenen kommer...

En helsesøster på helsestasjonen mente en gang at vi kanskje trengte hjelp av en søvnekspert for å få jentene til å sove i sine egne senger hele natten. Jeg takket høflig nei. Jeg trenger ingen ekspert til å fortelle meg at det er lurt å følge de tilbake til egne senger når de våkner. Jeg bare velger å la det være. Jeg er så trøtt at jeg sover like godt uansett. Koselig er det og. Jeg er nesten helt sikker på at jeg en gang kommer til å savne de tassende føttene og den lille kroppen som kryper inntil meg.

Men det er helt greit at storesøster på 7 og et halvt endelig nesten alltid sover i sin egen seng hele natten.

Familien vår

Vår familie er en ganske vanlig. Vi har fire barn. Det er fler enn de fleste. Men ellers er vi som familier flest.

 

Denne bloggen vil gjenspeile det. En vanlig familie. Likevel er det temmelig mye som skjer i en slik vanlig familie som både er uvanlig og spennende, morsomt og verdt å sette på papiret.

 

 

Jeg håper jeg gjennom bloggen klarer å få frem de gode øyeblikkene, de morsomme kommentarene, og de håpløst kaotiske situasjonene. Kanskje får jeg deg til å trekke på smilebåndet. Da har jeg oppnådd akkurat det jeg ville.

Jeg er ikke - og har heller ikke noe ønske om å være -  en mammablogger som legger ut bilder av perfekte barn i perfekte hjem. Det klarer jeg ikke - vi er langt fra perfekt. Men vi er ganske god! og vi jobber stadig på å bli bedre.